Kunsten å sakte ned – denguefeber og livslæredommer fra sykesengen

At et lite myggbitt under en familieferie skulle gi bieffekter i lang tid fremover er vanskelig å forestille seg. I 16 måneder lå den vanligvis ambisiøse og høypresterende australske radioprodusenten, Katerine Skoumbas, syk i denguefeber. Her forteller hun om hvilke livsstilsendringer hun var måtte å gjøre, hvilke verdifulle lærdommer hun tok med seg og hvor viktig det er å prioritere hvile.

#Mindfulness #Inspirasjon

---

I blant skjer det ting i livet som får universet til å snu opp og ned på alt, og som gjør at ingenting blir det samme igjen. For meg skjedde det når jeg satt i en taxi på Bali, på vei til sykehuset og intensivavdelingen.


Men la oss spole tilbake til der alt faktisk startet, i Yogyakarta, Indonesia, på familieferie med mannen min og våre to barn. Etter tre dager med kraftig hodepine, høy feber, oppkast, diaré og verk i hele kroppen fikk jeg endelig antibiotika av hotellets lege. Sakte men sikkert begynte jeg å føle meg litt bedre, så vi fortsatte ferien og hoppet på vårt planlagte fly til Bali.

Når vi endelig landet i Bali var det noe som gjorde at jeg allikevel valgte å ta en blodprøve, bare for å være på den sikre siden. Og det var der og da alt raste sammen. Legen skrek i telefonens høytaler «Katerina, du har denguefeber OG tyfus! Du er veldig syk og må reise til sykehuset med en gang!»

Og dermed havnet jeg alene på et sykehus på Bali, fint plassert i en sykehusseng med drypp i fire dager, overveldet og frenetisk googlende. «Dengue er den myggbårne sykdommen som spres raskest i verden. Cirka 150 millioner nye sykdomstilfeller bekreftes globalt hvert år. Sykdommen kan årsake blødninger, sjokk og død.» Jeg var altså skikkelig syk og måtte virkelig ta dette på alvor.



Når jeg endelig kom hjem til Australia igjen, hadde jeg de første to ukene en ambisjon å så raskt som mulig komme tilbake til mitt normale hverdagstempo. Ved tidspunktet hadde vi akkurat flyttet til en ny by og jeg jobbet lange, stressende timer på den min nye jobb som radioprodusent, for å så komme hjem til to små jenter som nettopp hadde startet på en ny skole. Resultatet av alt dette ble at jeg helt enkelt ikke rakk med alenetid med mannen min eller hadde tid til mine egne behov.

Vendepunktet var en samtale med min venn Yeshe. For tjue år siden fikk hun malaria og så denguefeber – to ganger! Hun ble aldri helt bra igjen ettersom hun returnerte til sitt hektiske hverdagsliv kort tid etter, fikk barn og startet med å bygge sin fremgangsrike karriere. Derfor kjemper hun fortsatt den dag i dag med kronisk trøtthet, hvilket gjør hverdagslivet hennes vanskeligere.


Under vår korte telefonsamtale delte hun med seg så mye visdom og overtalte meg til å roe meg ned og hvile i sengen de neste 30 dagene, minst! All energi behøves legges på helsen min – både mentalt, fysisk og emosjonelt.

Å endre min uholdbare og alt for hektiske livsstil skulle vise seg å være den mest utfordrende forandringen jeg noensinne har gjort. Jeg måtte tvinge meg selv til å roe ned og sakte ned tempoet ordentlig. Men det fikk faktisk koste – jeg ville jo virkelig unnvike å få en kronisk sykdom.



Allerede før Corona gjorde entré i verden fikk jeg lære hvor viktig det er å hvile, sakte ned og ta tid til å virkelig bli frisk å ta vare på meg selv. Dette er noe den kulturen vi lever i ikke alltid oppmuntrer til eller tillater. Nå i etterhånd tenker jeg nok at jeg fikk litt forsprang i å lære meg å håndtere lockdown.


Rent fysisk kjempet jeg fortsatt med kraftige hodepiner, overveldende trøtthet og en allmenn merkelig følelse i hodet. Men mentalt og følelsesmessig var dette styrkende da det var første gangen i mitt liv som jeg tillot meg selv å gå langsomt frem, et skritt om gangen. Å gi meg selv tid til å bare være, sitte ned og ikke konstant behøve prestere. Jeg ble tvunget til å forstå at det viktigste ikke er prestasjonene mine og fokusere på å bare være.



Når jeg en dag stanset opp og så meg omkring, oppdaget jeg hvor fort alles liv gikk, ALLE var så opptatte HELE tiden. Ingen hvilte jo, noensinne!

Kulturen vi lever i, ikke minst blant oss kvinner, belønner og oppmuntrer det å stadig gjøre, oppnå og prestere. Men hvor holdbart er et slikt livet egentlig, å alltid streve etter mer og aldri være fornøyd? Må vi ikke i blant stanse opp for å samle ny kraft og energi, slik at vi orker fortsette? Eller har vi skapt en så pass destruktiv rutine og hverdag at vi alle er på vei til å helt miste orket, men allikevel fortsetter?

Ingen belønner deg for at du hviler. Og ingen snakker heller om hvor skadelig og usunt en hektisk livsstil faktisk er. Den yngste generasjonen må få høre fra oss at det er urimelig å forvente at man kan lykkes på alle områder i livet samtidig. Jeg tror helt ærlig at våre barn vil ta etter oss dersom vi leder veien og viser at det er viktig å prioritere hvile, samle kraft og fokusere på en ting om gangen.


Å komme ut av tåken av å leve livet i rasende fart var den beste gaven jeg noensinne kunne gitt meg selv, og ikke minst til familien min. Når jeg først innså det, ønsket jeg kjærligheten til LIVET velkommen med åpne armer. Sakte men sikkert forsvant stresset. Energien kom langsomt tilbake. Jeg ble en roligere og mer harmonisk mamma til barna mine, og kunne nyte mer av stundene jeg fikk med menneskene jeg elsker.

Så, kjære venn! Midt i alt som skjer nå rundt jul og nyttår – husk at det finns en ro å finne om du endrer prioriteringene dine og fokuserer på en litt langsommere livsstil og hverdag. Hva skulle skje om vi slapp alle «jeg burde» og «jeg må». Hva skulle skje om vi heller fokuserte på å nyte de små og enkle tingene i livet? Spør deg selv: Hva gir meg glede? Hva er jeg takknemlig for? Hvordan vil jeg bruke den dyrebare tiden jeg har fått? Hva kan jeg slippe grepet om?

● Husk at det er okei å si nei til sosiale sammenkomster, uansett om de er live eller digitalt på Zoom!
● Slipp alle må-gjøre-greier under juleferien!
● Gi deg selv tillatelse å sakte ned tempoet og ta tid for deg selv. Mer self care helt enkelt!
● Gjør mer av det som gjør deg glad og får deg til å le!


Nå har det gått mer en 16 måneder siden den der myggen bet meg. Å leve med denguefeber er fortsatt en utfordring, med trøtthet hver ettermiddag og hodepine hver kveld. Hver dag forsøker jeg derfor å booste meg selv med ting som får meg til å føle meg bra og setter opp realistiske mål å gjennomføre i løpet av uken. Alt for å velge gleden først og for å gjøre livet litt gøyere.

Jeg tror at den pågående pandemien har gitt oss alle muligheten til å skifte fokus. Vi står fortsatt innfor mange utforinger og uforutsigbare dager. Og er ikke dette her nesten litt som at livet sender oss på en time-out, for å tenke på hva vi har gjort? Samtidig tror jeg at når vi er klar for å komme tilbake til en sunnere og mer bærekraftig livsstil på alle måter – vil også nåden og kjærligheten finnes der for å ta i mot oss igjen.

/Kat på Personlig Almanakk™
(Disse ordene tilegnes mine nære og kjære, spesielt mannen min og våre to døtre, i tillegg til alle dere andre som har vært der for meg når jeg ikke har orket noe. Dere vet hvem dere er.)